Overgrep

I vår kultur lærer vi at seksualiteten er privat, og ideelt lærer vi at barn har rett til å utvikle seksualiteten sin i fred for voksnes behov. Når ca hver fjerde barn opplever seksuelle overgrep, er  dette et uttrykk for manglende sosialisering og kultivering av seksualiteten. Barn som blir invadert av voksnes seksuelle behov i en utviklingsfase der de ennå ikke har etablert seksualitet på egne premisser, lærer å innstille seg følelsesmessig på å tilfredsstille andres behov for sine egne. De lærer dårlig å sette grenser for hva de andre kan tillate seg, og de lærer å tåle å være i situasjoner der nye overgrep kan oppstå.

Personer som utsettes for uønskede seksuelle handlinger, føler ofte at de selv har skyld. Mange tenker på om de kunne gjort noe annerledes for å forhindre overgrepet. Dette er en del av prosessen for å forsøke å forstå hva som skjedde og hvorfor. Å forstå hvorfor noen forgriper seg på andre er veldig vanskelig, spesielt fordi de utfører straffbare handlinger mot andre som de fleste av oss aldri ville gjort selv. Overgrep er alltid overgriperens skyld.

Noen ganger kan kroppen vise tegn til lyst, selv under et overgrep. Mange føler skyld rundt dette, og føler seg sviktet av sin egen kropp. Dette kan gjøre at man føler seg medskyldig i overgrepet, eller at man ikke er verdig til å få hjelp i ettertid. Det er viktig å huske på at kroppen reagerer slik fordi den er vant til å reagere på berøring, og fordi kroppen er laget på en måte som gjør at berøring av enkelte kroppsdeler forbindes med positiv lystfølelse. Voksne mennesker som forgriper seg på barn, bruker ofte dette for å manipulere barnet til å tro at det er medskyldig i overgrepet. At følelse av lyst eller kroppslige reaksjoner oppstår, betyr ikke at man sier ja til et overgrep.