Hva er normalt

Hva vil det si å være normal? Det finnes ikke noe enkelt svar på det, for hva som er normalt varierer fra person til person, og mellom ulike tidspunkter, steder og situasjoner. (Det er for eksempel ikke normalt å stå på pulten å danse i en psykologitime på skolen, men det er kanskje mer normalt å danse på bordet etter midnatt på en fredagskveld.)

Selve begrepet normalitet kommer fra ordet norm. Normene er de skrevne og uskrevne reglene i samfunnet. Det å være normal betyr derfor at man følger disse normene. Man gjør det som det er vanlig å gjøre i en gitt situasjon.

Det motsatte av å være normal er å være unormal. Ofte blir normalitet sett på som bra i samfunnet, mens unormalitet blir sett på som ikke bra. Men det er ikke alltid slik. Av og til ser vi på mennesker som ikke følger normene som originale eller individuelle. De våger å ikke være slik som alle andre!

Vi skal knytte normalitet til psykisk helse. Vi har tidligere definert psykisk helse som sjelelig og sosialt velvære. God psykisk helse handler altså om å ha det bra med seg selv og sammen med andre. Ved dårlig psykisk helse sliter vi med problemer i forhold til dette, og her skiller vi gjerne mellom psykiske vansker og psykiske lidelser. Det er glidende overganger mellom disse, men psykiske lidelser mer alvorlige enn psykiske vansker. Noen eksempler på psykiske lidelser er angst, depresjon, spiseforstyrrelser og schizofreni.

Vi har allerede vært inne på at normalitet er et litt vanskelig begrep som varierer fra situasjon til situasjon. For å belyse det nærmere i forhold til psykisk helse deler vi det derfor inn i ulike oppfatninger av hva som er normalt:

Statistisk normalitetsoppfatning
Normativ eller kulturbetinget normalitetsoppfatning
Subjektiv normalitetsoppfatning

Grensen for hva som er normalt eller ikke er vanskelig å trekke, men uansett hvordan vi ser på normalitetsbegrepet er det viktig å huske på at variasjon mellom menneskers atferd er vanlig. Tenk bare på hvor forskjellige vi mennesker er når det gjelder personlighet! Noen er innadvendte, mens andre er utadvendte. Noen er positive, mens andre er negative. Noen er hissige, andre er rolige. Likevel oppfatter vi alt dette som normalt.

Et lite tankekors til slutt: Hvem bestemmer egentlig hva som er normalt? Er det flertallet blant befolkningen? Er det politikerne? Legene? Psykologene? De populære i samfunnet? Mediene? Eller er det du?